Toppliste: Biografier og essays

Over flere år har forfatter Erlend Frafjord fulgt tre forvaringsdømte som sitter i fengsel på ubestemt tid. Alle tre er dømt for grusomme drap eller drapsforsøk på mennesker som ikke hadde gjort dem noe vondt. I likhet med de cirka 150 andre forvaringsfangene i Norge mener rettsvesenet at de utgjør en særskilt høy risiko for oss på utsiden av murene. Samfunnsvernet trumfer hensynet til den enkelte innsatte, og de som soner her vet at det kan bli vanskelig – og i noen tilfeller umulig – å bli løslatt.

I boken Norges farligste får vi bli med forfatteren inn i fengslene, inn på cellene og tett på de tre innsatte. Vi får bli kjent med dem, og høre historiene deres, men får også være med på den kronglete og smale stien frem mot rehabilitering og mulig løslatelse. Underveis blir en av de tre så syk at kriminalomsorgen må gi opp å håndtere ham. En annen forsøker å gjenskape forholdet til faren sin, som han nesten slo i hjel.

11. januar 2011 startet rettssaken i den mest alvorlige overgrepssaken vi har hatt i Norge i moderne tid, den såkalte Alvdal-saken. En sak som rystet hele landet, og som avslørte et pedofilt fellesskap i den lille kommunen i Østerdalen. På tiltalebenken satt et samboerpar, et naboektepar og en pensjonert lærer. De var tiltalt for grove overgrep, også mot egne barn. Men historien begynner ikke der. Historien begynner mange år tidligere. Den gang den hovedtiltalte kvinnen bodde i Gjerdrum kommune. Dette er historien til den hovedtiltalte kvinnens eldste datter.

Mímir husker ikke hvor gammel han var da han skjønte han ville få problemer med alkohol, men det var lenge før han drakk for første gang. Dette er historien om en pappa som drakk for mye og en slekt som har vært fulle siden Egil Skallagrimssons tid.

Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker. Med varme, humor, men også en god dose alvor skriver Mímir om å ha alkoholismen i blodet, og om frykten for sin egen skjebne.

Selvransakende og rystende dokumentar om taushet og overgrep – og om hvordan samfunnet beskytter overgriperen mer enn barna. Linn Wiik blir utsatt for overgrep av onkelen sin som ung jente. Den eneste hun forteller det til, er dagboken sin. Da onkelen får en datter mange år senere, anmelder endelig Linn ham – for å beskytte kusinen. «Jeg håper du taper rettssaken», sier Linns tante, som er gift med onkelen. Hun vil ikke at datteren skal vokse opp med en far i fengsel. Linn vinner saken, og onkelen og tanten skiller seg, men kusinen Eline må bo halvparten av tiden hos faren. Og i familien snakker de ikke noe mer om den mørke hemmeligheten. Det skal vise seg å være et katastrofalt valg. Nå bryter Linn og Eline sin egen og familiens taushet, og sammen konfronterer de mødrene sine om de hjerteskjærende følgene av det de aldri snakket om. Ved hjelp av egne dagbøker og samtaler som aldri før har blitt tatt, forteller de en historie hvor både mødre og døtre får plass til å dele sin versjon av familiehemmeligheten de har holdt på i nesten tretti år.

Ronny var en ung og ambisiøs politimann som håndhevet loven og tenestegjorde i Libanon og Kosovo. Men så gikk alt galt.

Unge Ronny var på vei mot en solid karriere i Politiet, han var den som ga alt både under offisersutdannelsen i Marinen, på Politihøgskolen og senere i tjeneste for Norge i Libanon og Kosovo. Men opplevelsene jobben ga, var ikke nok. Han oppsøkte også action og spenning på fritiden, og etterhvert utviklet han et dobbeltliv der rus fikk større og større plass. Helgefylla ble ganske snart til fleredagersfester med kokain og stadig sterke stoffer. Avhengigheten tok til slutt overhånd: han havnet på gata som sprøytenarkoman, ble bostedsløs, kriminell og fradømt retten til å være politi.

Blålys og kokain er en sterk historie om rusavhengighetens ødeleggende kraft, men også om hvordan det går an å reise seg igjen. I en sterk og ærlig bok forteller Ronny om veien tilbake til et rusfritt liv, i håp om at hans historie kan hjelpe andre. Denne boka gir et unikt innblikk i rusmisbruk fra en som har stått på begge sider av loven.

Hvem var Mina og Mille, og hvorfor klarte ingen å hjelpe dem?

Søndag 8. januar ringte en 27 år gammel mann til politiet og fortalte at han hadde tre livløse tenåringsjenter i leiligheten sin i Spydeberg. For to av dem var det for sent.

De 16 år gamle tvillingsøstrene Mina og Mille Hjalmarsen var døde. I løpet av to år hadde to livlige og høyt elskede jenter endret atferd, utviklet alvorlige spiseforstyrrelser og blitt rusavhengige mens de var i barnevernets omsorg. Helsevesenet hadde forsøkt å behandle spiseforstyrrelsene. Barnevernet hadde forsøkt å hjelpe foreldrene. Men ting ble ikke bedre, problemene ble tvert imot flere og mer alvorlige. I Tvillingene forteller Rønnaug Jarlsbo historien om de to søstrene, og leter etter svar på hvor det gikk galt. Kunne de ha vært reddet? Og hvordan kan vi unngå at noe lignende skjer igjen?

Jodies barndom er et litani av misbruk og forsømmelse. Barnevernets saksmappe fylte to kofferter, men ingen hadde lest den. Da Jodie kom til Cathy, hadde fostermoren ingen anelse om årsaken til Jodies sjokkerende oppførsel. Etter hvert som Jodies raseri ble møtt med tålmodighet og forståelse, fikk hun sakte men sikkert tillit til Cathy, og betrodde henne bakgrunnen for problemene sine. Cathy Glass tar oss med inn i en forstermors hverdag og viser hvor viktig tålmodighet, oppmerksomhet, kjærlighet og trygghet er i et barns oppvekst. Gjennom en sterk fortelling formidler hun hvordan misbruk av barn til enhver til pågår blant oss.

Tommy og jeg sitter på en glattcelle i politiarresten i Oslo. Han som tidligere mangeårig tungt belastet narkoman og kriminell. Jeg som landets eneste blinde politimann. To vidt forskjellige liv. Ett som kjernesunn idrettsmann og lovens vokter, ett som listetopp på Oslo-politiets oversikt over Very Important Criminals. I dag er det ikke jeg som fører Tommy inn i arresten, men han som ledsager meg, sin beste venn, på en rekke krevende fjellturer. Hva førte den unge, lovende kokken inn i et narkohelvete der han flere ganger var døden nær? Hva skjer med en ung, lovende politimann, som etter en dramatisk biljakt mottar beskjeden om at han er i ferd med å miste synet? Denne boken forteller historien om hvordan to ulike skjebner i fellesskap driver frem et unikt samarbeidsprosjekt som gir andre mennesker med tilsvarende utfordringer ny tro på seg selv. Håkon Gisholt og Tommy Johansen er begge kjent fra dokumentarfilmen «Politi og røver». Håkon Gisholt, født 1966, er utdannet ved Politiskolen i Oslo. Hanhar i 34 år jobbet ved flere avsnitt i Oslopolitiet, hvorav 31 av demsom sterkt svaksynt/blind.Blålys og hvitt pulver er hans første bok.

Da Paulina er 22 år gammel, møter hun drømmemannen: Jim. Han er sterk, karismatisk og klar til å danne familie. Det begynner som en vakker kjærlighetshistorie på internett, men fører snart til en hverdag preget av trusler, overgrep og syke seksuelle tilbøyeligheter. I fire måneder utnyttes Paulina som sexslave, og Jim selger kroppen hennes til menn som får gjøre hva de vil med henne. Han blir stadig mer sjalu og med kontinuerlige trusler kontrollerer han hvert skritt hun tar. Til slutt ser hun ingen annen utvei enn å begå selvmord. Men før Paulina setter planen ut i verket, oppdager hun at hun er gravid, og det gir henne krefter til å rømme.

Noen år senere møter hun overgriperen i retten. Han blir dømt til lang fengselsstraff

Forlagets omtale:

Christoffer Kihle Gjerstad ble bare åtte år. Først fire år senere ble stefaren dømt for å ha påført gutten skadene han døde av. Moren er fremdeles under politietterforskning for medvirkning. Hva får voksne til å mishandle et barn til døde? Og hva gjør at verken den nærmeste familien, skolen, helsevesenet, politiet eller andre offentlige instanser skjønner hva som skjer - før det er for sent? "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl", svarte Christoffer alltid når han ble spurt hvor alle skadene kom fra. Det vil du også gjøre når du har lest denne boka.

Beskrivelse:

Denne boken forteller historien om Christopher Kihle Gjerstad som døde da han var åtte år. Stefaren ble dømt for å ha mishandlet gutten til døde. Forfatteren gir et bilde av Christoffers oppvekst og adferdsvansker, og problemene som oppstod da moren fikk en ny samboer.

«Dette er min historie, mitt livsløp. Jeg har sittet hele mitt voksne liv i fengsel og er domfelt for flere svært alvorlige forbrytelser, og i denne boka vil jeg fortelle om en rekke brutale voldshandlinger. Jeg vet hvor fort livet vender, det tar bare brøkdelen av et sekund. Du vet det ikke da, men den hendelsen, enten du er offer, etterlatt eller gjerningsmann, vil følge deg resten av livet.»

STIG MILLEHAUGEN (f. 1969) er domfelt for en rekke ran, gisseltakinger og to drap. Han har vært fengslet i 35 år, noe som gjør ham til den lengst sonende i Norge. I 2012 ble han idømt lovens strengeste straff på 21 års forvaring for drapet på Mohammed «Jeddi» Javed. Tiden i forvaring har han i hovedsak de siste årene brukt på å lese og skrive. Dette er hans historie, skrevet av ham selv.

Da Vicky vokste opp, så hun opp til storebroren sin, David. Han var øyenstenen til deres mor, og i hennes bok var han feilfri.

Vickys lykkelige hjemmeliv tok en brutal vending da David begynte å voldta henne - gjentatte ganger. Han hvisket trusler i øret hennes over kjøkkenbordet, og hun ble paralysert av frykten over hva han kom til å gjøre neste gang. Kun tolv år gammel oppdaget Vicky at hun var gravid. Vicky var livredd for broren, og overbevist om at ingen kom til å tro på henne, så hun følte at at hun ikke hadde noe annet valg enn å holde den forferdelige hemmeligheten om barnefarens egentlige identitet for seg selv.

I 18 år var hemmeligheten trygg - helt til David ble så farlig at hun ikke kunne være stille lenger …

Dette er den hjerteskjærende fortellingen om den lille jenta som ble skremt til taushet av sin egen bror, og som endelig fikk mot nok til å snakke ut og sørge for at broren fikk som fortjent.

Alle trodde den lille gutten var hjernedød. Men han skjønte alt de sa... I januar 1988 blir 12 år gamle Martin uforklarlig syk. Han slutter å snakke og spise. Han sover konstant og er umulig å få kontakt med. Legene skjønner ikke hva som er galt og mener han lider av en ukjent, degenererende sykdom. Martin blir flyttet til en institusjon for funksjonshemmede barn. Familien innser at gutten de elsker er borte. Tror de. Da jeg var usynlig har tatt verden med storm. Boken forteller en hjerteskjærende og gripende historie om en gutt som i 12 lange år er fanget i sin livløse kropp. Ved hjelp av håp og kjærlighet kjemper han seg ut av mørket og tilbake til livet. I denne boken fortelles historien om foreldres motstandskraft, konsekvensene av en feildiagnose, misbruk av grusomme pleiere og den ubegripelige mentale styrken og utholdenheten til Martin. Det er en bok om at det alltid er håp, om at drømmer, kjærlighet og sinnets kraft aldri må undervurderes. Boken om Martins vei tilbake til livet hjelper oss å verdsette vår egen tilværelse og inspirerer til å kjempe for at andre skal få det bedre. En bok du aldri vil glemme.

Tidligere kulturminister Abid Raja er blitt kalt breial, brautende, poserende og dominerende. Hans liv har handlet mye om det motsatte: Om å skjule smertene og handikappet han ble født med, å skjule seg for volden og mobbingen – og å skjule kjærligheten til den han elsker. Skyldfølelsen hans – en blanding av skam og frykt, har hindret ham i å kjenne på de andre følelsene han som menneske er utstyrt med. Alt han har kjent, er et voldsomt sinne. Da han som voksen oppsøkte en erfaren, kvinnelig psykolog for å få hjelp til å beherske temperamentet sitt, spurte hun: «Har du noen idé om hvor det sinnet kommer fra? Er det noe annet i livet ditt som du egentlig er sint for?» Dette er den brutalt ærlige historien om Abid Rajas turbulente klassereise, hans mangeårige kamp for kjærligheten og den smertefulle frigjøringen fra skam, skyld og utenforskap.

Tressa Middleton ble førstesidestoff da hun som tolvåring ble Storbritannias yngste mamma. Historien provoserte og sjokkerte hele landet, men sannheten viste seg å være langt mer tragisk enn noen kunne ane.

Tressa ble født inn i en fattig og dysfunksjonell familie og kom under barnevernets omsorg allerede som fireåring. I sjuårsalderen flyttet hun tilbake til moren, hvor hun ble seksuelt misbrukt av broren og gravid med hans barn. For å holde familien samlet fortalte hun ingen om dette før den mørke hemmeligheten holdt på å ødelegge henne helt. Tressa har opplevd mer smerte og elendighet enn de fleste voksene opplever gjennom et helt liv. Til tross for dette er hun i dag en modig og sterk ung kvinne som kan fortelle en historie full av håp, tilgivelse og fremfor alt kjærlighet.

Jeg har egentlig aldri villet fortelle denne historien. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Men nå som jeg har fått opplevelsene på avstand føles det riktig å dele mer av hvem jeg er og hva jeg kommer fra.

Hvis jeg kunne velge, ville jeg blitt plassert i fosterhjem den dagen jeg ble født. Det høres kanskje helt sjukt ut, men oppveksten min unner jeg virkelig ingen. Det var et helvete. Da jeg var 11 år, var begeret så til de grader overfylt at jeg satte meg på trappa utenfor hos barnevernet, for å be om et nytt sted å bo. Siden ble det for vanskelig i fosterhjemmet, og jeg fikk flytte for meg selv som 17-åring. Diagnose på den tiden: anoreksi.

Fram til da hadde livet vært en lang rekke av vold, frykt, bekymringsmeldinger, narkotikasalg, barnevernsmøter, mishandling, krisehjem, blåveiser, selvmordstanker, indre drama og voksne mennesker som sviktet - igjen og igjen. Heldigvis mikset med noen gode personer og perioder underveis.

I denne boken forteller jeg om menneskene, hendelsene og tankene som jeg ikke har klart å fortrenge opp i gjennom. Dette er grunnen til at jeg er meg. Uten Shirog, ingen Isabel. Shit, jeg får fremdeles frysninger av å høre det navnet.

Anne Catrine Jacobsen ble utsatt for seksuelle overgrep fra sin far og ble systematisk og alvorlig mishandlet av sin mor i tolv år. Hun er den første i Norge som har fått tilkjent voldsoffer- og billighetserstatning for de lidelser hun ble påført. Her forteller hun sin historie. Boken ble utgitt i 2000.

Gjennom hele barndommen ble Shy Keenan systematisk voldtatt av stefaren, og moren mishandlet henne så alvorlig at hun hadde nedsatt hørsel og syn den dagen hun begynte på skolen. Da hun var 10 år gammel ble hun nesten drept av en gjeng pedofile som hun var blitt solgt til.

Som voksen bestemte Shy seg for å fortelle sannheten og få de skyldige stilt for retten. Til slutt ble stefaren og noen av hans medhjelpere dømt til lange fengselsstraffer – ikke bare for hva de gjorde mot Shy, men også mot andre barn.

Shy forteller ærlig om de forferdelige opplevelsene. Hun finner på tross av alt hun er blitt utsatt for, styrke til å overleve og bruke smerten til noe positivt som kan hjelpe andre i lignende situasjoner. Som voksen starter hun foreningen Phoenix Survivors sammen med Sara Payne. Med utrettelig styrke kjemper de for barns rettigheter.

Det var 13. mars 2006. Lennart Faugli var på vei ut fra tingretten på Mysen. Lennart var beryktet i distriktet. Han stod tiltalt for en rekke grove narkotikaforbrytelser, trusler og vold. Dette var første dag av en sak som skulle vare i to uker.

Lennart var på vei mot politibilen under eskorte. Men han kom aldri så langt. En mann kom ut av en parkert bil og skjøt Lennart 14 ganger på kloss hold. Den kvelden sendte Dagsrevyen direkte fra Mysen. Politiet kalte det en ren henrettelse. Andre et drap i mafiastil.

Drapet avdekket en konflikt med dype røtter i og utenfor Østfold. En konflikt som splittet lokalsamfunnet og hadde forgreininger til de tyngste gjengmiljøene i Oslo: Bandidos, Young Guns og Tveitagjengen. En konflikt om dop, ære og personlig rivalisering.

Få eller ingen spurte seg hvorfor det skjedde. Hvordan gikk Lennart Faugli fra å være skoleflink idrettsgutt til narkolanger, torpedo, drapsmann og til sist drapsoffer?

I tretten år gjemte Stephens foreldre ham i kjelleren. Han ble født utenfor ekteskap på begynnelsen av 1960-tallet, og foreldrene valgte å holde ham skjult for omverdenen ved å sperre ham inne.

Den lille guttens tilværelse var begrenset til et mørkt rom med en enkel seng, et bord og en naken lyspære i taket. Han sultet og ble slått. Steve fikk dagene til å gå ved å fantasere om monstre i liksomverdener, noe som hjalp ham å fortrenge den fysiske smerten og torturen hans brutale far utsatte ham for. Med unntak av noen sykehusbesøk oppholdt Steve seg i familien hus hele barndommen, der han ble berøvet dagslys, skolegang og menneskelig nærhet – helt til han ble tenåring.

Til slutt ble han hentet ut derfra av sosialtjenesten, men ble i stedet offer for to steder som begge er eksempler på de verste tilfellene av institusjonell mishandling som er avslørt i England: Aston Hall og St William’s Catholic School.