Støvet har ennå ikke lagt seg over plassen. Skadede blir båret ut, og jammeren til ofrene etter gruveulykken blander seg med ropene til de som forsøker å hjelpe til. Blant alle mannfolkene kommer Sophie ridende, og synet som møter henne er fryktelig. Hun snublet frem over den gruslagte plassen mot gruppen med mennesker som hadde samlet seg like ved gruveinngangen. Angsten satt som en klo om hjertet, og hun hev etter pusten mens hun brøytet seg vei i folkemengden. Hun gråt og ba om hverandre. Ansgar må leve!
